på 1-2-3 ble livet snudd opp ned. maktmissbruk og psykisk helse

 

ohi, 

vet ikke hvordan jeg skal begynne tankene å følelsene bare raser atter en 100 gang å samme historie kverulerer inni hode.

frustrasjon, sinne, sorg, anger, den maktesløsheten bare dusjer over meg gang på gang i det jeg egentlig skulle ta husvasken å debatten bare satte i gang i hode. Nå tenkte jeg at jeg skulle dele en liten del av min historie før den glipper igjen og som bare brenner inni meg å skriker etter å få komme ut!. 

Som mange vet av mine kjente å kjære, så ble jeg alenemor for min skjønne datter som da var 2.

jeg har bodd i et veldig dårlig forhold i 11 år og har en nydelig datter med denne personen, for snart 3 år siden da jeg sto ute å skiftet fra vinterdekk til sommer dekk på bilen skulle vår tid fra det øyeblikket totalt snu vår hverdag totalt på hode på både godt å vondt.

Jeg fikk en telefon fra Barnevernet som hadde mottatt en alvorlig bekymringsmelding som gjorde at de hadde tatt en beslutning og gjort et vedtak på at jeg å min datter måtte flytte på timen. Jeg fikk selvfølgelig valget om jeg valgte å bli, men da måtte de ta min datter. 

hadde 1 time på meg til å pakke alle sakene å fikk tilbud om å flytte inn på et krisesenter, men har heldig vis min fantastisk familie jeg kunne søke tilflukt til, allerede da på dette tidspunktet noe barnevernet var klar over og jeg gidde stort uttrykk for så var min mentale psyke i katastrofeforfatning og jeg bad om hjelp til å takle denne situasjonen. 

Barnevernet gav meg beskjed at de skulle bistå meg med det jeg trengte, å at de var der for å beskytte min datter. 

I alt dette kaoset av samtaler møter, gråt, panikk angst hva skjer nå?

jeg fikk beskjed fra barnevernet om at jeg ikke fikk ha noe kontakt med min eks å at han heller ikke fikk ha noe samvær med henne på dette tidspunktet å de kom til å informere han om dette å starte en tiltaksplan. 

min hovedsaksbehandler husker jeg i den sårbare tilstanden jeg var i å nesten presset meg til å måtte stå frem i avhør og la ord i munnen på meg fortalte meg hvordan jeg hadde det, hvordan jeg hadde hatt det og hva jeg gikk gjennom. akkurat som om han var den som egentlig gikk gjennom dette. men refererte så ofte med ja han viste hvem sånne som min eks var å de hadde måttet håndtere sånne saker å de viste jo hvordan jeg hadde det?!?!?! 

Når jeg reflekterer å ser samtalene vi hadde, møtene der jeg faktisk sitter igjen i dag å ser denne hendelsen utenfra å inn så ser jeg et helt forjævelig maktmissbruk, oven for en faktisk sårbar mor som ikke hadde mulighet til å stå opp å tale sin sak. 

Jeg fikk bare trådd nedover halsen hvordan jeg hadde det og følte meg ganske truet med hvis ikke du ser på denne situasjonen å de valgene "du" vi bestemmer for deg blir gjort så må vi "ta" Mathea da er du ikke god mor. Dette er det som står mellom linjene i våre samtaler å møter. 

jeg gikk selvfølgelig som har levd i et forhold i mange år med grov psykisk maktbruk over meg, falt jo ned på stede hvil å lystret som den trofaste hund gjør, når autoriteten gir sine "beskjeder".

derfor alle anførselstegnene er for at Barnevernet i selg selv har ingen "makt" til å bare ta endelige beslutninger, å da ser jeg jo at deres måte i alle fall i denne sammenhengen var at hvis du ikke gjør som vi sier så må vi ta inn ytterligere tiltak mot deg slik at vi kan kontrollere denne situasjonen. 

missforstå meg rett, jeg var veldig redd, jeg ble bare kastet fra min verden å ut til løvene, å fikk beskjed å stolte på at de skulle hjelpe meg, spesielt i forhold til informasjons håndtering og hvordan de håndterer saken i forhold til min eks. 

Jeg var utrolig lettet over at endelig så fikk jeg hjelpen jeg trengte for å komme meg ut av et utrolig dårlig forhold som faktisk ikke bare skadet meg, men  også min datter. Der jeg som Mor faktisk ikke var sterk nok til å verne henne noe jeg kjenner veldig veldig tungt for i dag.

men all den manipuleringen barnevernet brukte mot meg som var så forsvarsløs og ikke minst så tok de så store beslutninger i våre liv også faktisk fraskrive seg totalt fra situasjonen mitt opp i alt. 

jeg ser at dette blir et laaangt innlegg for det er så mye for å få helhet i denne historien så hold med meg. 

Nå bor jeg og min datter til mine foreldre, jeg har fått beskjed eller "varsel" om at jeg ikke får ha noe som helst kontakt med min eks å de skal være formidlere i alle fall er det dette de gir uttrykk for. Men de har ikke no makt som sagt! å nå har de rettet et barn fra den umiddelbare brann 

god work! vi er stolte å mamman gjorde som vi ønsket å vår jobb er komplett

men de kan ikke bestemme samvære på dette tidspunktet, de kan bare "anbefale" meg hvordan samværet skal foregå siden det ikke utgjør noe risiko for min datter lenger og hun bor sammen med meg. 

Nå starter oppvasken å et rent hellvette, jeg har ikke "lov" til å ha kontakt med min eks, barnevernet har så å si meldt seg ut. 

hva skjer nå med min datter ? hennes hverdag er totalt snudd, å pappa har blitt revet ut av livet hennes uten forklaring, vi må bo til mor å far, hva er det som skjer ? 

det det koker ned til er at pappa får ha datteren sin, men jeg får ikke ha kontakt eller noe. men blir overlatt helt til meg selv der jeg må ordne med samvær å da faktisk ikke har noe mulighet enn å ha kontakt med far. jeg har heller ikke råd til en advokat som kan biså meg i forhold til denne saken å har heller ikke all inforen for å hvite at jeg har fri rettshjelp. barnevernet har heller ikke gitt far beskjed om hva de har "anbefalt" eller satt krav til meg om. som at jeg ikke får ha kontakt og hvordan samværene skulle foregå. 

så det som skjer er jo at jeg blir målet å jeg er den som holder hans datter fra han, å i hans å hans families øyne er uten grunnlag. i 2-3 mnd får jeg daglige meldinger og samtaler fra min eks der han psykisk bryter meg ned som person å mor. familien hans hilser ikke å jeg ser at her er det jeg som har fått skylden i hva bernevernet har "anbefalt" eller gitt meg beskjed om. de har totalt fraskrevet seg for ansvar og lagt meg som sårbar mor som er totalt fysisk å psykisk utslitt allerede å gitt meg til løvene. 

Dette pågår å jeg må ta hat, meldinger der jeg faktisk føler meg truet og overvåket. jeg er redd, har ingen sikkerhet, jeg finner meg også en leilighet hvor vi flytter inn å jeg å min datter er alene. det blir ofte intenst å på kveldene kan jeg føle at han lusker rundt. 

å i virkeligheten så gjorde han sikker ikke det men med meldinger som, 

jeg hører du har besøk, jeg vet hva du gjorde i helgen, du er bare så tåpelig folk ler av deg, tror du noen ønsker noen som deg, alle snakker om deg. 

hvem var han som overnattet osv.  å det var mine venner som lvar på besøk, men han skulle få ut av meg om jeg hadde noen eller få meg til å kjenne at jeg vi ser deg. jeg har folk som rapporterer til meg om deg daglig. slik måtte jeg føle å kjenne på. 

det gikk så langt at når jeg var en tur i Trondheim på besøk til ei venninne, vi var ute å kjørte. jeg kjørte så ringte han. han ringte konstant spesielt når han var sammen med vår datter for å sjekke opp. å alltid på Facetime.Å det kunne være 5-6 ganger om dagen for at "hun" ville snakke med meg. men i realiteten så var det for at han skulle vite hvor jeg var, hvem jeg var sammen med osv. å facetime gjør jo muligheten for å se hvor man er perfekt.

uansett jeg kjørte å telefonen ringer, jeg tar ikke telefonen når jeg kjører så jeg ber min venninne om å svare så kan jeg snakke på høytaler. 

Å de første ordene som kommer fra han er, hvem er han du er sammen med??  jeg svarer : hva er d du snakker om? jeg sitter i bilen sammen med Nina jeg kjører så du er på høytaler . han sier: åja, din datter ville snakke med deg

meg: jeg kan ringe når jeg ikke kjører er snart fremme så blir ikke så lenge til

å som den personen min eks er så bruker han min datter mot meg å svarer/sier til vår datter: mamma har ikke tid til deg hun bryr seg bare om andre ting enn å prate med deg dessverre. 

hjertet mitt sank i gulvet. å det tar to sekunder så får jeg melding om at jeg er ei løs hore å han vet at jeg er i Trondheim for å treffe noen, han hadde folk som hadde sett oss. 

jeg følte meg skygget å uansett hvor jeg var så hadde han "folk" som skygget meg. å uansett om jeg ikke traff noen, så begynner man å bli paranoid å min realitet gjorde at jeg måtte spille tilbake minner. hva gjorde jeg, så det ut som jeg var sammen med noen andre, hånet folk meg i den situasjonen, ler de med eller bare av meg?  Er det ingen å stole på er det vennene mine som oppdaterer han, hvem var der osv.

galskap. 

jeg sto i alt alene, å måtte kjenne på alt, tåle alt... å jeg hørte ingen ting fra de som skulle støtte opp under meg.. INGEN TING

 

 

Så alle vet at alkohol å depresjon, angst, ptsd , totalt utmattelse , mangel på mat og søvn er virkelig oppskriften til å gå på en sabla smell! 

å smellen kom, etter en natt ute på byen, dro jeg hjem å på dette tidspunktet hadde jeg hatt en liten flørt med en som ikke ville ta ting så fort å på en måte overså meg litt å i alt så atter en gang så følte jeg meg forlatt, jeg hadde en gal, eks som hadde full kontroll og hadde meg akkurat der han ønsket jeg skulle, jeg var utslitt jeg bare satt for meg selv å gråt å følelsen av å faktisk ikke klare mer. Jeg klarer ikke en dag mer, jeg er mer fanget enn noen gang å jeg bare går i stykker å det er ikke mer å ta eller gi... i disse sekundene bestemmer jeg meg for å ta bilen å kjøre meg ihjel. for i feigheten å i mitt hode å i min tilstand vil sannsynligheten ved fart og kontroll gjøre jobben. 

jeg ønsket heller ikke at min datter skulle vokse opp med en mor hun måtte ta hånd om, eller bære på sine skuldre siden jeg ikke hadde mer. å jeg ville la henne slippe å se meg så istykker å i dårlig stand. jeg ville ikke belaste henne med meg, jeg var ødelagt å jeg ville "skåne" henne mot meg. 

den natten havnet jeg i en grøft, alt gikk heldig vis bra å jeg hadde ikke skadet noen takk og lov. 

men selvfølgelig er det å kjøre i beruset tilstand uakseptabelt å jeg måtte bote med straff. noe som er på sin plass å det eneste jeg er glad for i dag er at min datter ikke ble uten mammaen sin og at ingen andre i verste fall ikke måtte bøte med livet. 

jeg måtte også i det jeg kom i kontakt med politiet be om hjelp! jeg måtte få hjelp! dette går ikke lenger, å jeg klarer ikke dette alene. 

også nå ringte jeg til barnevernet for å gi beskjed om hvordan situasjonen var, å at jeg måtte legg meg selv inn for å komme meg opp! 

 

I denne situasjonene gav jeg min mor middlertidig daglig omsorg av min datter siden jeg ikke kunne. noe som barnevernet også "anbefalte" til jeg var oppe på bena igjen. 

nå var barnevernet mer ivrig enn noen gang å jeg ble presset til å vitne mot min eks noe jeg ikke hadde villet tidligere grunnet trusler og frykt. 

Å jeg ser jo å gav beskjed at det er så utrolig jævlig at jeg faktisk måtte gå til noe så ekstremt å at barnevernet i utgangspunktet som skulle både bistå tidligere, å være en hjelpende hånd hadde forlatt meg alene i en så sårbar situasjon at jeg måtte ende opp i mitt verste mareritt, noe som kunne hvert etter min mening å slik jeg ser det så hadde det som hendte ikke hendt hvis de hadde faktisk gjort jobben sin å ikke bare hoppet over til neste katastrofeprosjekt. beklager uttalelsen, men det er hårreisende å enda så er de mye mer. i vente. 

for etter denne hendelsen fikk de en gratis billett der de i året som kommer styrer livet mitt totalt, å gjør samarbeidet mellom min å eksen sin familie katastrofal blandt annet ved ansvarsfraskrivelse, feilinformering mellom familiene, der jeg atter en gang blir kastet til ulvene å på toppen så blir det arrangert et familiemøte med min overgriper og hans familie, der jeg i utgangspunktet har et besøk å kontaktforbud mot, blir stilt frem for å bli totalt utskjelt å beskyldt for å bruke datteren mot familien å holdt ansvarlig for barnevernet sine "anbefalninger" å vedtak siden de tydelig vis har gikk dem inntrykk av at jeg er den som stiller disse kravene, oven for min eks i forhold til samvær også videre.å i dette så er det ingen andre en faktisk jeg og min mor som ser Mathea, barnevernet møter henne kun 1 gang i 30 min å tar besluttninger , vet, osv. 

mens jeg må se min datter som aldri har tisset seg ut, begynne å tisse om natta, få sinneutbrudd, det blir heller ikke satt opp noe BUP og hjelp evt veiledning om hvordan jeg og Mathea skal håndtere situasjonen. der hun faktisk kun kan være sammen med pappa under oppsyn der hans familie er de som holde oppsynet. 

jeg å mitt liv blir faktisk totalt overgrepet ja jeg kaldte det for overgrep for de bestemte, men holdte meg ansvarlig for deres beslutninger ovenfor hans familie. jeg sprang på møte etter etter møte etterlyste info, møter om fremgang prosesser å de bare satte totalt på hendene. å jeg var maktesløs, enda en gang satt jeg i en alt for jævlig situasjon der de tok kontroll over minebeslutninger med sine "anbefalninger" meg hit å dit" men det var jeg som måtte alene ta støyt på støyt. å enda en gang fra skrev de ansvar å som sist man hverken hørte eller så noe til dem. De vare var der å pustet å lusket ...

til slutt så bestemte jeg meg for å flytte jeg taklet ikke bo lenger på hjemplassen, påkjenningen ble for stor å med deres ikke eksisterende hjelp, mer tvert imot så gjorde de faktisk alt vondt være å 2 familier er satt opp mot hverandre der det i utgangspunktet hadde blitt et stort sår i forhold til en stor voldssak så vridde de kniven å lagde større skade. 

Jeg har fortsatt ringt etter flyttingen der de faktisk mellom linjene skulle melde meg til mitt nye fylke siden da kunne de ikke ha kontroll på situasjonen, noe jeg ikke hadde noe problem med. jeg har alltid hvert samarbeidsvillig å hatt eneste fokus som er min datter å hvordan jeg skal håndtere alt dette i forhold til henne. for uansett hva som skjer i den voksnes verden så har hun en pappa å han vil alltid være hennes pappa, å hun er glad i han å ønsker sin tid sammen med han. jeg har ringt i forhold til hvordan jeg skal gjøre ting siden familien hans tydelig vis alltid har gjort slik de vill å verken forholdt seg til oppsynsavtalen og jeg sitter å enda må ta beslutninger. der jeg har store bekymringer i forhold til tillit til han i form av rus osv. å når jeg ringer for å få hjelp så får jeg beskjed at jeg må bare melde inn en bekymring. 

jeg sitter igjen med konklusjonen i dag at hadde barnevernet gjort jobben sin så hadde situasjonen stått på et helt annet nivå enn i dag. de har virkelig ikke kontroll å det er så mye feil i deres måte å behandle saker at de er dessverre i denne saken en større skadefaktor en der de gjør den jobben jeg mener et barnevern skal. de har hverken kompetansen eller folk i denne sammenhengen som ikke skulle ha hatt noe der å gjort. Å et maktbruk som ikke ligner grisen, hvis vi snakke ME2 kampansjen som er oppe nå som er en utrolig viktig sak så burde en kampanje snart mot maktmissbruk også komme i dagens lys. 

jeg har til nå måttet bære på dobbelt så stor belastning grunnet denne hendelsen enn jeg startet med i utgangspunktet å allerede da var belastningen på meg stor. de bare øste på med det som gikk av belastning til jeg totalt knakk. å det jeg fikk fra dem til svar : ja vi ser jo at vi kanskje skulle ha bistått og at vi kanskje ikke fulgte opp slik vi skulle.  ja slik vi skulle.. 

kjenner jeg ler så jeg griner av forbannelse å frustrasjon! å tror heller ikke at de tok noe lære av det heller, er ganske sikker på at de som satt i min sak får nok rasert flere liv totalt før de trer av. Å sover sikkert godt om natten...

Nå skal det komme frem at jeg har full respekt for barnevernet i Norge når det fungerer å jeg syns det er så bra at vi har en etat som hjelper barn som er så dyrebare. men i akkurat dette tilfelle å sikkert flere så syns jeg kanskje at det er rart at hvem som helst nesten får jobb i barnevernet å at de går at de faktisk kan gjøre så stor skade, uten at det faktisk er noen som overser hva hver enkelt av saksbehandlerne driver med. det er utrolig skummelt og ikke minst urovekkende. det burde absolutt ligge reguleringer og ikke minst et oppsyn i forhold til saksbehandlere som holder oppsyn og faktisk sjekker at ting går slik de skal. det er familier å folk sine liv man roter i det skal man ikke ta lett på eller avskrive uten at man er sikker å 100% sikker .. 

 

sånn det var min tale for i dag kjenner jeg er helt tom.... Amen!

0

Skriv en ny kommentar